Asbjørn Kristiansen la tidligere i høst ut en invitasjon til tidligere kursdeltagere om mulighet til å delta på jakt i Danmark. Jeg tok oppfordringen og bestilte tur. Fredag leverte jeg Kivi fra meg på Gardermoen i lånt flybur. Hun har vært ute og flydd før, så jeg var ikke veldig urolig, men allikevel. Ikke gøy å se at buret blir transportert ut.
Vel framme på Kastrup tok det kort tid før jeg kunne hente både bur og bagasje. Jeg hadde med en egen tralle, stroppet oppe på buret for å få med meg alt. Det er ikke lov å ta ut hunden før tollen er passert, det blir alt for tungt å bære. Vel ute av sonen kunne jeg ta ut en glad og ivrig hund. På parkeringsplassen sto Asbjørn og ventet og vi kjørte mot Karise, lenger sør på Sjælland. Jeg fikk bo hos noen venner av Asbjørn, Henrik og Lisbeth, mens Asbjørn hadde bobilen sin. Vi ble traktert med ost og rødvin og hyggelig prat. Deretter en tur med Kivi, så senga, spent på hva som ventet oss neste dag og hvordan Kivi ville reagere. Først flytur, deretter fremmed hus og så ut på sin første jakt, hvor det var ventet skutt mellom 150 – 200 fugl. Relativt heftig med andre ord.
Juellinge er en riktig dansk herregård, relativt storslagent med andre ord. Morgenmat kl 0800 startet dagen, deretter møtte vi alle til en parole hvor vi fikk forklart opplegget for dagen. Ved første remiss som ble tømt sto vi på en pløgsle. Det var ikke så mange fugl som kom på vingene og Kivi fikk litt tid til å akklimatisere seg og se på de andre jobbe. Hun fikk bære litt på en fasan som Asbjørns Emma hentet, så hun fikk forståelse av hvordan en nyskutt fasan kjennes ut. Hun fikk deretter hente en enkel en som falt like foran oss.
Neste område var på gressmark. Skytterne var spredt ut i en halvsirkel i to rekker rundt en «øy» med skog og kratt. Jeg sendte Kivi på en lang en, men en annen hund kom henne i forkjøpet. Men en av skytterne pekte til venstre, så jeg pekte dit og Kivi tok signalet og fant den fuglen i stedet. Jeg sendte henne også bakover for å finne en som landet i skogen bak oss, men det ble vanskelig for henne å søke der når det skjedde så mye foran, så det fikk Emma ordne opp i.
Kaos i lufta
Ved det neste område var det mye som skjedde. Det var skogholt på tre kanter mens det var åpent vestover. Der var det meningen fuglene skulle fly ut, men i stedet dreide de og svingte mot skogholtet mot øst, til høyre for der vi sto. Mens vi gikk, var drevet i gang og fasanene trippet rett foran oss mens de nølte med å ta til vingene. Kivi gikk allikevel fint ved fot. Så begynte fuglene å ta til vingene og det smalt mange skudd. Noen av fuglene falt på jordet, men de fleste falt i skogen. Noen falt også i skogen bak oss. I drivet var det to spaniels og en labrador. To unggutter var også med. Kunsten er få fuglene til å fly opp i passe antall så ikke alle kommer på en gang.
Kivi var god til å hente fuglene som falt på åpen mark, men strevde også her litt med søket bakover. Jeg forsto ikke helt hvorfor, nå skortet det ikke på iveren. Så fikk jeg se at hun tråkket rett over den ene fuglen uten å finne den. Jeg blåste stoppsignal og nærsøk, da fant hun den. Etter det gikk det bedre. Asbjørn forklarte at Kivi rett og slett ikke var vant med hvordan nyskutt fasan lukter, i tillegg var hun vel litt påvirket av at det skjedde så mye rundt henne. Hun er jo vant til å hente kaldt vilt, dvs vilt som har vært frosset og nesen hennes var kanskje ikke innstilt på den riktige lukten. Hun var også litt usikker og tok ofte kontakt med meg for å sjekke at jeg var der. Ikke så rart, det var stort trykk og mye nytt for Kivi.
Vi gikk igjennom opplegget om kvelden. Han vi bodde oss hadde ledet mange jakter. Han mente det riktige hadde vært å plassere en hund på andre siden av det smale skogholtet for å plukke opp de som var skadeskutt og la de døde ligge til drevet var ferdig. Det synes jeg høres fornuftig ut, ettersom det føltes feil å få beskjed om å sende hunden bakover samtidig som det også falt fugler foran oss som skulle markeres og hentes. Det ble så mange apporter den dagen at jeg går litt surr i hvor mange Kivi hentet og hvor de lå. Det ble en del også i dette område, men de fleste på søk og ikke direkte på markeringer. Etter drevet var ferdig søkte vi gjennom skogholtene der det hadde falt fugler for å plukke opp de som lå der.
Etter denne heftige seansen var det tid for en pause nede ved gården. Der sto det kaffe, noen wienerbrød, portvin, brus og sjokolade.
Varm i trøya
Neste såte var et jorde med gras, langs veien var det tett kratt og jordet åpnet seg ut mot noen holmer og holt med tett skog og kratt. På andre siden av vegen var det et gjerde og innenfor var det relativt åpen skog i det som var parken rundt godset. Som tidligere ble de rundt 14 skytterne plassert i to rekker, denne gang i en halvsirkel mot der drevet gikk. Jeg sto først på innsiden av hekken mot veien, mens Asbjørn sto ute på veien for å plukke opp de som falt i parken.
Det falt noen enkle fugler for Kivi men de fleste fuglene falt på andre siden av vegen og lenger opp. Vi flyttet oss derfor lenger opp for å kunne følge med på begge sider av hekken. Et par ganger kom det en bil mens en fasan datt rett over bilen og på andre siden. Noen falt tungt i grøfta, men noen løp av gårde. Jeg sendte derfor Kivi under gjerdet for å gå etter en av disse. Hun ble først litt forfjamset når fuglen løp av sted, men skjønte fort at her gjelder det å løpe etter og ta fuglen. Den slo med vingene og jeg så at Kivi klemte til noen ganger. Ikke til å unngå at jeg lurte litt på hvordan viltbehandlingen skulle bli etter dette. Men neste fugl hun hentet, en liten høne, bar hun så forsiktig og det fortsatte hun med utover dagen. Nå hadde hun virkelig fått fart på søket. Hun hoppet opp på gjerde, så jeg fikk tak i fuglen og løp ivrig ut i nytt søk.
Også på denne posten ble det vel mest arbeid på søk bakover og mindre markeringsarbeid/dirigeringsarbeid. Hun hentet riktignok en del framover, men avstanden var kort og fuglene godt synlig. Vi fikk imidlertid trent på at hun skulle hente fuglen som lå der jeg pekte og det gikk fint.
Siste såte
Nå var klokka blitt rundt 14 og vi skulle igjen forflytte oss. Vi fikk beskjed om å hoppe opp i firhjulingen og kjørte et lite stykket. Der fikk jeg beskjed om å hoppe av å vente på at det skulle komme to menn til meg. Asbjørn rakk heldigvis og forklare meg at vi skulle stå som «stoppere», slik at fuglene ikke dro i feil retning. Når så de «to mennene» som viste seg å være Asbjørn nådde fram til meg, dro vi gjennom krattet, og kom over til redskapshuset og en gårdveg. Nå fikk Kivi anledning til å prøve seg som spaniel. Jeg sendte henne inn i krattet, hun jobbet fremover i sikk sakk i passe avstand med god kontakt med meg. Så kom vi ut på en åpen roemark (bete). Til venstre for meg, ute på marken sto en kar med labrador, men Asbjørn sto ute til høyre kant. Drevet kom mot oss fra andre siden av det ganske brede jordet og solen sto i mot.
De fleste fuglene falt til venstre for meg, der labradoren var . Den ble sendt mens fuglene enda var i luften. Der var ikke jeg helt enda. Vi er jo vant til å sende når fuglen har landet, men er fuglen skadeskutt taper man mye tid på det. Jeg sendte Kivi på en som ikke var alt for langt unna, men jammen rakk ikke labradoren og hente den også. Hun søkte av litt til jeg blåste stopp. Mens hun sto kom det tre skudd og tre fugler falt. Hun sto rolig. Deretter sendte jeg henne til fuglen som falt til venstre for henne som hun plukket opp og kom tilbake med. Ellers ble det å hente fugler bak igjen til høyre og til venstre.
Jeg skulle gjerne ha sett at det falt noen flere foran oss på litt lenger hold, men bevares vi hadde nok å gjøre. Ettersom det var få apportører med den dagen var det viktigere å holde fokus på å få alt viltet hjem enn å vente på den ideelle situasjonen. Jeg ble nødt til å tenke selv og finne ut hvordan oppgavene skulle løses. Det var gøy og adrenalinnivået var høyt helt til det ble blåst i hornet og jakten avblåst. Da var det vår oppgave å søke igjennom for å få med de fasanene som ikke var hentet.
Parade
Mens fuglene ble lagt opp til parade ruslet jeg med Kivi tilbake til parken. Jeg sendte henne ikke ut i søk, men lot henne løpe fritt. Men Kivi hadde fått blod på tann og gjorde et flott søk, uten å la seg forstyrre av flaksende fasaner rundt henne. Hun fant til sammen tre fugler som var blitt liggende igjen. Da kunne vi komplettere rekken med fugler som ble lagt pent opp i rader med 20 i hver rad. Hannen øverst (selvfølgelig), men aller øverst den gjeve sneppen (rugde) og nederst to duer og to skjærer. Rekkene ble målt ut med snor og hver fasan lagt pent ned på siden. Det ble holdt en liten tale der jakte ble oppsummert og alle ble takket.
Totalt hadde skytterne meldt fra om at totalt 183 fugler var skutt og foran oss lå 182 fugler, inkludert de tre Kivi plukket opp til slutt. Det er jo mulig at skytterne ikke har holdt helt oversikt og at noen flere fugler var truffet. Vi får håpe rovfuglene som seilte over oss i løpet av dagen er snare med å avslutte lidelsene. Det var uansett tilfredsstillende at vi hadde klart å sørge for et så pent resultat. Alle skytterne fikk beskjed om at de kunne ta med seg så mange fugl de ville, deretter var det hundeførernes tur til å ta. Jeg fikk med meg 5 fasaner hjem. Trøtte hunder fikk slukke tørsten og hvile i bilen, mens vi fikk oss en velfortjent matbit.
Jakt på utsatt fugler kan diskuteres, i Norge har vi ikke tradisjon for det og det er like greit. Men i forhold til dyra og dyrenes lidelser tenker jeg vel at fasanene nok har hatt det mye bedre enn kyllingen vi vanligvis spiser.
Skal jeg oppsummere dagen for min og Kivi sin del må jeg først si meg fornøyd med hvordan hun klarte å beholde roen og konsentrasjonen stort sett gjennom hele dagen. Hun var rolig ved fot, avleverte i hånd og helt tyst. Hun lystret signalene godt, og fikk større og større selvtillit utover dagen. Det var gøy å se og en fin inspirasjon for videre trening. Det var også lærerikt å se hvordan de andre hundene jobbet og hvordan de ble sendt. Vi er en stor erfaring rikere og jeg er svært takknemlig for at Asbjørn er så raus og ga oss muligheten til å oppleve dette.
Dagen ble avsluttet med et hyggelig kveldsmåltid hos Henrik og Lisbeth hvor praten gikk om hund og organisasjonsliv. Tidlig i seng og tidlig opp for å rekke flyet hjem. Stor takk til sjåfør Asbjørn og vertskapet Henrik og Lisbeth!