Vi har hatt en flott sesong, Kivi og jeg. 1. vinner WT elite og 2. Ek på ordinær jaktprøve, i tillegg til gode resultater og opprykk i lydighet og rallylydighet. Målet for sesongen ble derfor nådd med god margin. Men nå er det en helt annen virkelighet. I dag har Kivi fått sin første cellegiftkur av forhåpentligvis mange flere. Årsaken er lymfekreft.
Utviklingen
Jeg oppdaget en kul under curlytreffet og ble svært bekymret. Jeg tenkte da på at jeg også hadde kjent en erteformet kul tidligere på sensommeren. En tur til dyrlegen beroliget meg. Veterinæren mente det var spyttkjertelen. Det ble tatt en prøve av kulen og den viste normale spyttceller og ingen påfallende celledelingsvirksomhter. Jeg ble lettet og slo meg litt til ro med det. Men i slutten av oktober ble jeg urolig igjen ettersom jeg kjente at lymfekjertelene på halsen vokste. En ny tur til veterinæren resulteterte først i en ukes kortisonkur og ny kontroll etter en uke. Da hadde lymfekjertelene blitt mer normale. Men min bekymring var ikke over med det, så jeg slo til på tilbudet om henvisning til spesialist.
Beskjeden jeg ikke ville ha!
Vi var hos spesialisten fredag. Jeg etterlot Kivi der for prøvetaking og undersøkelser og vandret urolig rundt i Oslos gater. Så fikke jeg telefonen jeg ikke ville ha. Sterk mistanke om lymfekreft og spørsmål om de kunne ta ut kulene på venstre side av halsen for å sende til undersøkelse. Om kvelden hentet jeg en medtatt hund, barbert både her og der og mest på halsen. Det var den perioden det var svært kaldt. Ikke så gøy å være naken på halsen i slik kulde. På med dekken og skjerf. I løpet av helgen kviknet hun til og mandag var hun nesten sitt gamle jeg. Bortsett fra at hun har blitt skrekkelig tynn, selv om jeg kjører på med mat.
Mandag fikk jeg snakke mer med spesialisten, jeg trengte flere svar og planer for hva vi skulle gjøre videre. Særlig etter å ha lest at overlevelsestiden er ca 6 uker fra diagnosen stilles. Han tok seg god tid og svarte på alle mine spørsmål etter at jeg hadde brukt helga til å lese meg opp. Vi ble enige om at jeg skulle komme inn i dag for en ny samtale og mulig oppstart av cellegift, selv om prøveresultatene ikke er klare. Det vil ta 14 dager til 3 uker før de foreligger. De er rimelige sikre på at det er lymfekreft og gir meg ikke mye håp om at de tar feil. Spørsmålet er mer om hva slags type lymfekreft det er.
Ettersom hun må ha hatt det i minst 2 måneder tyder det på at det er en såkalt lavgradert lymfekreft. Det har jo jeg tenkt at er bra. Men det er det ikke nødvendigvis, ettersom den typen vanligvis svarer dårligere på behandling. Veterinærene har vært nøye med å forklare meg at det er ikke realistisk at hun blir frisk, målet er å forlenge livet hennes. Noe det er ca 85 % sannsynlig at kan lykkes i mer eller mindre grad.
Skal, skal ikke?
Vi snakket også mer om prognose og det etiske, økonomiske og praktiske rundt oppfølging med cellegift. Er vi heldige kan Kivi leve noen år til, om hun responderer og ikke får noen av de mer sjeldne men svært alvorlige bivirkningene. Hunder har vanligvis ikke så kraftige bivirkninger som mennesker. Men oppfølgingen er kostbar og jeg må reise til Oslo hver uke. På bakgrunn av informasjonen jeg har fått om konsekvensene av cellegit, Agria har forhåndsgodkjent behandlingen og Kivi er så ung som hun er har jeg bestemt meg for å prøve. Det er heller ikke umulig å reise til Oslo en gang i uka for å følge opp. Godt at jeg har en del ferie tilgode, men det kan bli travle måneder framover. Så i dag har hun fått sin første dose.
Er vi heldige kan vi fortsatt få mye moro sammen, men jeg tar ingen ting for gitt. Dersom cellegiften ikke har effekt eller bivirkningene blir større enn det jeg vil utsette Kivi for, avslutter vi behandlingen. Jeg regner med det er unødvendig å legge til at jeg er veldig, veldig lei meg.
