Tirsdag var dagen for hjemreise, fremskyndet ettersom alt hadde gått så greit. Lunsj hos Johanna med familie og opptog gjennom Hämeenlinna med stort bur. Trist å si farvel til fantastiske barn som virkelig var med til å gjøre turen til en opplevelse. Sprengkulda hadde satt inn, the beast from the east. Johanna lånte meg et ulldekken og et vinddekken til å ha på Lara. Lara gikk og løftet på labbene i kulda. Turen til flyplassen gikk greit, men når jeg skulle levere Lara ved innsjekk fikk jeg beskjed om at hun ikke kunne ha på dekken. Visstnok på grunn av kvelningsfare! Herrejemini. Men, det hjalp ikke å krangle. De lovet imidlertid at buret ikke skulle vente utendørs, men fraktes rett til flyet. Ombord på flyet fikk jeg bekreftet at Lara var ombord før avgang. Det er en forutsetning skal jeg kunne slappe av på reisen. Framme på Gardermoen måtte jeg vente litt på buret. Så så jeg at det sto utenfor døra. Jeg henvendte meg til personalet og ba om at de skulle ta inn burene. Da fikk jeg beskjed om at de ventet på «en mann»! Jeg sa at jeg var blitt nektet å ha på henne dekken og at det var lovet at hun ikke skulle vente ute. Det hjalp tilsynelatende lite. Men etter en liten stund fikk jeg beskjed om at de kunne ta inn burene om jeg kunne hjelpe til å løfte. Det kunne jeg jo. Kanskje det hjalp å mase litt allikevel.
Så var det bare å ta med pakkenellikene og dure inn i tollen, så Lara fikk slippe ut. Hun var glad men hverken kald eller stressa. Så hadde det gått bra allikevel. Stor var gjensynsgleden når vi kom hjem. Lara syntes hun måtte sette Aiko litt på plass og Kivi danset rundt og hoppet over Lara flere ganger.
Stor takk til Johanna for at hun gjorde oppholdet så hyggelig. Nå får vi bare vente og håpe på resultater