I går ettermiddag fikkk Kivi være med på duejakt. Vi rigget oss til med kamuflasjenett ved en hveiteåker som nylig var skjært, i vakkert sensommervær. På duejakt gjelder det at lokkeduene gjør jobben. Det hender det er en tålmodighetsprøve. Men ventingen ble spennende nok, ettersom det var en del duer i lufta.
Ganske raskt kom det er par duer, som slo seg ned i treet rett bak oss. Jan vrei seg rundt og «skjøt fra hofta». Vi hørte dua rase nedover. Kivi fikk gå for å hente, den lå bare 5-7 meter bak oss. Dua var fortsatt levende og Kivi måtte jobbe litt for å få tak i den. Det er i sånne situasjoner det er godt å ha hund. Dua ble avlevert fint i hånd, fortsatt levende, men det varte ikke lenge. Så var det å vente igjen.
Kivi lå rolig og fint, selv om hun plukket et og annet gresstrå. Etter en god stunds venting og skuffelse fordi duene ikke landet der vi ønsket kom det plutselig et par duer igjen og satte seg ned akkurat der de var sist. Jan var mer treffsikker denne gangen og apporteringsjobben var enkel for Kivi. Dette var første gang hun var med på ordentlig jakt, og det var godt å se at hun var rolig og behersket under ventingen og samtidig spontan og fin i opptaket og apporteringen av viltet.
