I dag stilte Kivi og jeg på jaktprøve i regi av Osloavdelingen i Enebakk, ved Krokhholen golfbane. Dommer var Lars Nørgård fra Danmark.
Kivi startet med en dobbeltmarkering mens makker sto et lite stykke unna og ventet. Vi sto på en haug og hadde god utsikt til markeringene som landet inn i og langs skogkanten på andre siden av en eng. Kivi hentet den første (den som ble kastet først ) i stor fart og avleverte fint. Når jeg sente på den andre oppdaget jeg til min forskrekkelse at hun løp rett mot der nr 1 falt. Jeg blåste stoppsignal og sendte henne mot venstre, hun hørte på fløyta og løp rett mot fuglen og plukket den opp og løp hjem igjen.
Hva lærte jeg? For det første – i starten av prøven ser det ut som hun kan låse seg på første skuddet. Jeg må derfor være enda tydligere når jeg ber henne markere på nummer to. For det andre – være enda tydeligere når jeg sender på nummer to – som en dirigering.
Hva var bra? Jo, ro, fart, tempo og avlevering.
Deretter var det makkers sin tur, som også løste oppgavene bra. På vei til venteplassen måtte vi passere en haug med ender på hver side av stien. De var fristende for Kivi, men hun fulgte da med, om enn med ivrig sniffende nese.
Så var det vår tur igjen, på en dirigering. Vi fikk anvist område rett frem nedover enga mot et dalsøkk. Strekningen var ganske lang. Kivi løp i stort tempo rett fram, og kom rett på målet, men hun nølte med å plukke opp kaninen og trengte en oppfordring via fløytesignaler. Men når hun først plukket kom hun rett hjem i stort tempo og avleverte fint.
Så var det igjen makkers tur som fikk en dirigering inn mot et annet område skrått til venstre. Så var det fotgående nedover enga der det var en enkelt markering til hver hund, nedover en bakke over en grøft i gras/buskterreing. Kivi markerte bra, og apporterte greit.
Vi fikk så beskjed om å koble hundene for å bevege oss over i nytt terreng inn i skogen. Der fikk vi anvist et område vi skulle få hundene til å søke av. Det var relativt tett skog, avgrenset av en sti/hogstavfall og av et vann. Kivi løp først ned mot vannet uten at jeg så henne. Men dommeren så det og ba meg kalle henne tilbake. Kivi kom rett inn og jeg fikk sende henne igjen. Denne gangen løp hun kanskje 5-7 meter før hun bråsnudde og bøyde seg ned og plukket opp en kanin. Opptaket gikk greint, men hun la den ned på vei inn og måtte oppfordres til å ta den meg inn igjern. Det gjorde hun jo, men det er jo ikke bra, særlig ikke når det skjer to ganger. Makkerhund og Kivi byttet på å søke. Begge søkte effektivt og bra og bragte raskt viltet hjem. Men etterpå sa dommeren at vi kunne ha hjulpet hundene bedre ved å variere hvor vi sendte dem. Det hadde han jo rett i.
Til slutt var det en enkeltmarkering på vann. Den var en lett sak for Kivi – stor fart ut og inn og god avlevering. Makker løste også vannmarkeringen og Kivi satt tyst og rolig mens makker jobbet.
Så var vi ferdig. Dommeren sa at Kivi hadde gjort en bra prøve men at episodene med kaninen belastet meget. Han sa ikke noe om at jeg kom på premielista, noe som jo er vanlig. Jeg var derfor sikker på at det ikke ble noen premie. Stor var overraskelsen under premieutdelingen da det viste seg at det holdt til en 2. plass.
Er jeg fornøyd? Ja, definitivt. Hun viser at hun har kapasitet til en ny første premie i åpen klasse. Kanin har hun aldri hatt trøbbel med før og jeg er sikker på at det ikke skjer igjen. Det er lenge siden vi har trent med kanin, så en liten oppfriskning i forkant av neste prøve vil nok gjøre susen.