Dette handler om valpefurunkulose og valg man må ta som oppdretter. Det handler også om lille Vårin som bor hos forvertene Liv Turid og Rune i Odalen. Hun ble født sist i april 2018.
I november fikk jeg melding om Vårin var blitt syk. Hun hadde blemmer i fjeset, feber og var generelt tufs. Veterinæren var usikker på hva det var og sendte med smertestillende hjem. Om natten fikk Vårin dele plass i dobbeltsengen og hun fikk mye omsorg, uten å bli merkbart bedre. Jeg hadde mine mistanker om hva det kunne være og ved et nytt besøk hos dyrlegen, denne gang hos en av de mer erfarne veterinærene ble det bekreftet. Vårin hadde valpefurunkulose.
Det er ikke så rart at den første veterinæren ikke kjente igjen symptomene etter som sykdommen er sjelden. Valpefurunkulose er ikke smittsomt og årsaken er knyttet opp mot immunforsvaret. Symptomene Vårin hadde er klassiske – først hevelse i huden, så faste små kuler, rundt snute og øynene som det kommer puss ut av. Vårin hadde også noen blemmer rundt kjønnsåpningen. Mange blir også slappe (ca 50 %) og noen får også feber og leddsmerter (ca 25 %). Veterinæren kunne konstatere forstørrede lymfeknuter og Vårin hadde feber og var slapp. Vanligvis kommer valpefurunkulose hos valper mellom 3 og 12 uker og under 6 mnd, men det kan også komme seinere, opp til 1 – 2 år. Vårin var litt over 6 måneder når det brøt ut.
Heldigvis finnes det behandling, uten det kan sykdommen være dødelig. Hun fikk en injeksjon med prednisolon på veterinærklinikken og resept på prednisolon. Hun måtte gjennom en heftig kortisonkur. Ikke så heldig for en valp i vekst, men det viktigste var jo at hun skulle blir frisk. Heldigvis hadde hun ikke fått sekundær soppinnfeksjon og alle blemmene ble etter hvert borte. Vårin er nå helt frisk og har heldigvis ikke fått noen arr av alle blemmene.
Så er jo det store spørsmålet – kan jeg etter dette bruke Vårin i avl? Curly coated retriever er en liten rase og det er viktig å få opp populasjonen og bredden i rasen. Hovedkriteriet er at avlshundene er funksjonelt friske, og det er jo Vårin nå. Men – ettersom valpefurunkulose er knyttet opp mot arv og er en autoimmun sykdom ringte det en del varselsbjeller.
Jeg fant ut at jeg skulle tygge litt på saken og finne ut mer, før jeg tok en endelig beslutning. Vårin er jo enda ung.
Annet hvert år arrangerer NKK avlsrådkurs i slutten av januar. Et av temaene på kurset er arvelige sykdommer. Der var også valpefurunkulose tema og avlsrådene var entydig og klare:
- Ikke avl på hunder med tidligere valpefurunkulose.
- Ikke gjenta kombinasjonen av foreldredyr som har gitt valpefurunkulose hos avkom.
- Utelukk foreldredyr som har gitt valpefurunkulose i flere kull (i ulike kombinasjoner).
- Bruk kullsøsken med forsiktighet, men utelukk søsken hvis flere i kullet har valpefurunkulose.
Så var plutselig konklusjonen gitt og ikke noe mer å spekulere på. Jeg må innrømme at jeg ble veldig lei meg. Vårin har en helt spesiell plass i hjertet. Hun har en stor personlighet og i tillegg ligner hun så mye på moren sin Lara samtidig som hun har med seg masse gode egenskaper fra faren sin. Heldigvis har hun to søstre som begge har havnet hos oppdrettere. Disse er nå «frikjent» for å brukes i avl, samtidig som eierne nå har med seg kunnskap om sykdommen. Jeg får fortsette avlsprogrammet uten Vårin og overlate henne til forvertens odel og eie.
Heldigvis har Vårin alle muligheter til et langt og lykkelig liv. Hun bor fortsatt i nærheten og jeg har muligheten til å følge henne framover og du skal ikke se bort fra at jeg fortsatt får låne henne av og til.