En liten presentasjon av Stubbestulens Mea. En strihåret vorsteh som var med oss til hun ble 14 1/2 år. Bildet er fra sommeren hun var 13. (Takk for bildet, Frida). Mea var sprek og var med på jakt helt til det siste. Synet og hørsel var ikke helst som det var de siste årene, men nesa var i behold til det siste. Lara og Mea var gode venner. Så var nå også Mea en usedvanlig tålmodig hund som var med på leken. Oppdretteren til Mea var Børge Frafjord. Hun ble kalt Mea for «det var noe mea sjø», som vi ble fortalt når vi kom for å hente valpen. Mea var etter Gollomen’s Burre og Stubbestulens Mira.
Hun ble stilt på flere fuglehundprøver, men oppnådde aldri premiering, selv om hun være nære ved flere ganger. En av gangene røk premien fordi jeg ikke klarte å trekke av startpistolen. Mea hadde stand i tung snø, fuglen reiste og Mea fulgte ikke etter. Men – det skulle vært løsnet skudd så da røk den premien. Ai, gjett om det var ergelig. Hun deltok på to utstillinger. Den ene gangen vant hun juniorklassen med HP, den andre gangen fikk hun rød sløyfe og 1. AK.
Hun ble forsøkt brukt i avl, men uten resultat. Det tror vi var like bra for etterhvert fikk hun noen bare pelsflekker på ryggen.
I praktisk jakt gikk det unna, av og til litt for fort og langt men evnene hennes var det ingen ting å si på. I tillegg var hun en svært harmonisk og grei familiehund.
